Glem den «perfekte» foreldrerollen – her handler det om hvorfor vi bør slutte å rose intelligens og heller feire de spektakulære feilene (og hvordan bøker kan hjelpe oss!).
Hvorfor jeg har sluttet å kalle barna mine «flinke» (og hva jeg gjør i stedet)
Satt jeg nettopp på gulvet og prøvde å lirke en fastkilt legokloss ut av støvsugeren mens 3-åringen hylte fordi puslespillet hennes ikke «samarbeidet»? Ja. Velkommen til min tirsdag.
Her om dagen hørte jeg meg selv si det igjen. «Åh, så FLINK du er!» da 8-åringen min kom hjem med en tegning. Han strålte, men så slo det meg: Hva skjer den dagen han ikke føler seg flink? Den dagen mattestykkene blir for vanskelige, eller når han ikke scorer det målet på fotballbanen?
Vi lever i en verden som forguder det medfødte talentet. Vi elsker historier om «den utvalgte» – helten som bare er magisk eller supersterk uten å måtte øve. Men for en gjennomsnittlig unge kan dette faktisk være litt skummelt.
Fellen med «den smarte ungen»
Ifølge psykologen Carol Dweck (kvinnen bak konseptet Growth Mindset), kan det å rose intelligens faktisk gjøre barn mer redde for å feile. Hvis de tror de er gode fordi de er «smarte», vil et nederlag bety at de plutselig er «dumme».
I norsk skole snakker vi mye om Livsmestring. Det handler ikke om å aldri falle, men om å ha verktøyene til å reise seg igjen. Jeg innså at jeg måtte bytte ut de perfekte superheltene i bokhylla med karakterer som faktisk driter seg ut.
Se opp for «The Chosen One»-syndromet
Har du lagt merke til hvor mange barnebøker som handler om barn som er født med spesielle krefter? Det er gøy, bevares, men det lærer dem ingenting om innsats.
Jeg har begynt å lete etter bøker som The Most Magnificent Thing eller After the Fall. Vi trenger historier der hovedpersonen må prøve, feile, banne litt (i barnevennlig grad) og prøve igjen. Det er der den ekte magien skjer! ✨
Hvordan vi endrer praten hjemme
Når 8-åringen min vil slutte på fotball fordi han «suger», henter jeg frem historier. Vi snakker om karakterens prosess, ikke bare resultatet. Her er noen små grep vi har tatt som faktisk funker (mellom slagene):
- Legg til ordet «ennå»: Når datteren min skriker «Jeg får det ikke til!», svarer jeg konsekvent: «Du får det ikke til ennå». Det er et lite ord med enorm kraft.
- Feir «Dagens Tabbe»: Ved middagsbordet deler vi alle en ting vi mislyktes med i dag. Det er utrolig befriende for barna å høre at mamma også kan kløne det til på jobb.
- Fokuser på strategien: I stedet for «Så flink du er til å lese», prøv: «Jeg så hvordan du bet deg fast i de vanskelige ordene der. Godt jobba med å ikke gi opp!»
- Bruk verktøy som hjelper: Vi bruker appen ReadFluffy for å finne historier som utfordrer og engasjerer. Det er perfekt når hodet mitt er for kokt til å finne på noe lurt selv.
Omfavn det herlige kaoset
Vi må tørre å la barna våre se oss feile. Hvis vi alltid prøver å fremstå som de «perfekte foreldrene», hvordan skal de da tørre å være uperfekte barn?
Neste gang minsten kaster fargestiftene i veggen av frustrasjon, skal jeg ikke bare rydde opp. Jeg skal sette meg ned, puste med magen, og kanskje lese en historie om noen andre som også hadde en skikkelig dårlig dag.
Hva med deg? Hva er den mest «spektakulære» feilen barnet ditt har gjort som faktisk endte opp med å lære dem noe viktig? Senk skuldrene – vi øver oss alle sammen.
Lykke til med neste lesestund! 📖✨❤️
