Hysj... Kan du høre stillheten? En morgen våknet lille Barnaby i sin myke seng av mose. Vanligvis sang bekken en glad sang hver morgen – «la-la-vosh, la-la-vosh» – for å vekke alle blomstene. Men i dag? Ingenting. Bare en tørr, liten lyd fra gresset: knis-knas, knis-knas. Barnaby, den lille hagevokteren med de grønne bladvingene sine, satte seg opp. Hvor hadde sangen blitt av?
«Uff da,» tenkte Barnaby. Han tok på seg de små støvlene av slangeskinn og sin lille veske av eikenøtt. Han måtte finne ut hvorfor vannet hadde sluttet å nynne. Han fløy lavt over stien, og vingene hans sa «svisj-svisj» i den stille luften. Ser du de gylne fregnene hans som lyser? Han er på vei!
Snart fant han en gammel padde som så veldig sint ut. Padden satt i en tørr dump og sa «kvakk... host... kvakk». Bekken sang ikke lenger fordi den var tettet til! Noen gamle «Glem-Meg-Ei»-røtter og små biter av rart rusk lå i veien. Stakkars bekken, den gråt stille tårer fordi den ikke kom seg forbi. Vannet sa bare et lite «drypp... drypp...».
Barnaby visste hva han måtte gjøre. Han er kanskje liten, men han er veldig flink til å hjelpe. Han brukte det lille verktøyet sitt fra eikenøtten og begynte å fjerne rusk og rask. Draaa... svisj! Han kilte bekken litt med en kvist. Kan du gjette hva som skjedde da? Med et stort «POPP!» løsnet alt sammen. «Gurgle-gurgle-splasj!» sa bekken høyt.
Vannet danset fremover igjen, og sangen kom tilbake: «La-la-vosh, la-la-vosh!» Gresset drakk seg mett med en lyd som sa «sj-wosh», og plutselig ble alt i hagen grønt og glad igjen. Barnaby smilte så de ravgule øynene glitret. Han hadde lært at selv en liten sprite kan hjelpe den store jorden med å puste.
Nå var Barnaby veldig trøtt. Han la seg ned i den myke mosen igjen mens bekken nynnet en vuggesang spesielt for ham. Sov godt, lille venn. Og slik gikk det til at alt ble helt rett til slutt.