Dypt inne i Duggriff-distriktet i den Store Skogen, der gresset alltid lukter som nyslått eventyr og morgentåken danser mellom bregnene, bodde Barnaby. Barnaby var ikke større enn en fingerbøl, men han hadde et hjerte som banket med takten til en hel idrettsarena. Han var en hagealv med vinger formet som takkete alm-blader, og hver gang han beveget seg, etterlot han seg en svak duft av kløver. _Svisj!_ sa det når han pilte forbi.
Du kjenner kanskje følelsen av å ha fryktelig lyst til å være med på noe stort, men føle at du er litt for liten? Akkurat slik hadde Barnaby det. Det nærmet seg nemlig den årlige Midnattsmåne-turneringen, skogens største sportsbegivenhet. Her skulle grevlinger stå i mål, harer løpe om kapp, og ekorn utføre akrobatiske triks i trærne. Men det var et problem. De eldgamle bregnene rundt sportsbanen hadde vokst seg så høye og tette at de stengte alt månelys ute. Banen lå i stummende mørke. Uten lys, ingen turnering. De store dyrene sukket. «Det er for farlig,» knurret grevlingen Bramble. «Vi kommer til å snuble i våre egne poter!»
Barnaby sto i utkanten av banen og kjente hvordan vingene hans dirret. Han ville ikke bare se på. Han ville redde leken. Han klappet på den lille vesken sin, laget av et uthult eikenøttskall, og strammet remmene på støvlene sine av mykt slangeskinn. Han visste om noe ingen andre tenkte på: Stjernepuls-frøene. Disse magiske frøene vokste bare i den solmettede lysningen på den andre siden av skogen, og de hadde en helt spesiell egenskap – de lyste opp når de kjente rytmen av samarbeid og bevegelse.
«Jeg skal fikse det!» ropte Barnaby med sin klare stemme. De store dyrene så seg rundt. «Hvem sa det?» spurte de. For Barnaby var jo så liten at han nesten forsvant i mosen. Men han lot seg ikke stoppe. _Zing!_ Han skjøt fart rett opp i luften.
Ferden mot lysningen var ikke enkel for en som veier mindre enn et tørt blad. Plutselig kom de Hviskende Vindkastene. _Fuuuuuse!_ De prøvde å blåse Barnaby ut av kurs. «Du er for lett!» hvinte vinden. Men Barnaby var smart. Han brukte vingene sine som seil, lener seg forover i en perfekt aerodynamisk vinkel – akkurat slik treneren Swoop den raske øyenstikkeren hadde vist ham – og skar gjennom luften som en liten, grønn pil. Han møtte en skilpadde som gikk i et veldig, veldig rolig tempo. «Hvorfor så travelt, lille venn?» spurte skilpadden. «Fordi fart er viktig når mørket kommer!» svarte Barnaby, men han lærte også noe viktig: tålmodighet er nødvendig når man skal samle på magi.
Da han kom til lysningen, møtte han den Grinte Paddemesteren som voktet frøene. «Hva skal vel en liten splint som deg med disse?» kvekkret padden. Barnaby forklarte om turneringen, om gleden ved å spille sammen, og om hvordan mørket hadde stjålet leken fra dem. Padden så på de glødende fregnene til Barnaby og så etter brennende besluttsomhet. «Greit,» sa padden og flyttet seg en millimeter. «Men husk: frøene trenger liv for å lyse.»
Barnaby fylte eikenøtt-vesken sin til randen med de små, sølvfargede frøene. På vei tilbake brøt et kraftig regnvær ut. _Plask! Splosj!_ Dråpene var store som vannballonger for lille Barnaby. Han måtte gjemme seg under et stort blad, klemme vesken inntil seg og vente. Han følte seg ensom og liten, men så husket han målet: turneringen. Han kunne ikke la lagkameratene sine sitte i mørket.
Da månen nådde sitt høyeste punkt, dukket Barnaby opp ved sportsbanen. Alle dyrene hang med hodet. «Det er for mørkt,» sa de. Barnaby fløy ut over den mørke banen. Han åpnet eikenøtt-vesken og begynte å drysse frøene utover i lange, rette linjer – akkurat som sidelinjene på en fotballbane. I begynnelsen skjedde ingenting. Det var helt stille. _Tikk, takk._
«Begynn å løp!» ropte Barnaby. «Spill! Beveg dere!»
Bramble grevling tok et nølende skritt. _Dunk._ Da poten hans traff bakken nær et frø, begynte det å glitre svakt. Så begynte ekornene å jage hverandre, og harer hoppet i sikksakk. For hvert hopp, for hvert pasningsspill og for hvert gledesrop, begynte frøene å våkne. _Puff! Glitret!_ Plutselig lyste hele banen opp i neon-grønt og gull! Det var vakrere enn noen stadionlamper i menneskenes verden. Kan du forestille deg det? En hel skogbunn som gløder i takt med hjerteslagene dine!
Turneringen ble en kjempesuksess. Det ble spilt med mer energi enn noen gang før, for alle ville holde lyset brennende. Da finalen var over, ble ikke pokalen gitt til den som scoret flest mål. I stedet løftet grevlingen Bramble forsiktig opp lille Barnaby på skulderen sin. «Uten Lys-Vokteren hadde vi sittet i mørket,» sa han.
Barnaby smilte så de gylne fregnene glødet. Han hadde ikke de lengste bena eller de sterkeste armene, men han hadde funnet ut at i sport handler det ikke bare om å vinne – det handler om å legge til rette for at alle kan få skinne. Og slik ble Barnaby den offisielle lysvokteren for hver eneste natt-turnering i all fremtid. Og det, min venn, var akkurat slik det skulle være.