Har du noen gang sett nøye på hagen når frosten har lagt et sølvteppe over gresset? Hvis du ser skikkelig godt etter, helt nede ved røttene til den store rosebusken, så finnes det en verden du kanskje ikke visste om. Der bor Barnaby. Barnaby er ikke som deg og meg; han er en hagealv med vinger som ser ut som to perfekt formede epleblader. Selv om det var midt på vinteren og de fleste hagevordere lå og snorket under dyna, hadde Barnaby en plan. En stor, glitrende og litt småsprø plan.
«Vinterlekene!» proklamerte han til en gruppe mus som satt og hutret i sine små pelskåper. «Hvorfor skal vi bare sove bort vinteren? Vi skal ha sport! Vi skal ha fart! Vi skal ha... kunstløp!» Musene så på hverandre. En av dem, Pip, myste skeptisk. «Barnaby,» sa han med en stemme som skalv litt av kulde, «vi har poter, ikke skøyter. Og det er mørkt. Fryktelig mørkt.» Men Barnaby bare smilte. Han visste at alt som trengtes var litt lys og kanskje en dæsj mot.
Først trengte de en flamme. En ekte olympisk flamme som kunne brenne gjennom hele natten. Barnaby fløy avsted, svisj-svisj, med de grønne bladvingene sine, helt til han fant en liten hule i en mosegrodd trestamme. Der inne satt Flicker. Flicker var en ildflue, men hun følte seg ikke særlig flammende akkurat nå. Hun lyste med et svakt, nervøst gult skinn. «Barnaby?» pep hun. «Jeg tror ikke jeg er stor nok til å være en olympisk flamme. Jeg er jo bare... meg.»
«Tull og vas!» sa Barnaby og ga henne en oppmuntrende dytt. «Du er ikke bare deg. Du er lyset vårt. Uten deg ser ikke musene hvor de setter potene sine, og da ender de bare opp som snøballer med haler!» Flicker rødmet – eller, hun lyste i hvert fall litt sterkere oransje – og gikk med på det. Barnaby fant en perfekt kvist, og med Flicker sittende trygt på toppen, ble den hagens aller første Ildflue-fakkel. Det var vakkert. Det glitret i hver eneste lille iskrystall på bakken.
Nå var det på tide med dagens store begivenhet: Skøyting på frosne vanndråper. Du skjønner, når det regner litt og så fryser på, blir de små dråpene på rosebladene til perfekte, runde skøytebaner. Men musene var livredde. «Det er for glatt!» ropte de. «Puf!» sa Pip da han snublet og landet rett på den lille musestumpen sin. «Dette fungerer aldri!»
Da hørte de et voldsomt svosj! En kald nordavind feide plutselig gjennom hagen. Den var så sterk at den nesten blåste Flicker rett av pinnen sin! Barnaby reagerte lynraskt. Han spredte de store epleblad-vingene sine og laget en lun vegg mot vinden. «Ikke gi opp nå!» ropte han over vindens uling. «Finn rytmen! Hør på hjertet, ikke på frykten!»
Barnaby begynte å nynne en liten sang. «Gli-gli-gå, ett-to-stå! Skyv med foten, kjenn på rota!» Han viste dem hvordan de skulle bruke de små klørne sine til å få tak i kanten av vanndråpen. Musene begynte å vugge i takt. De glemte at de var redde. Plutselig gled Pip bortover den frosne dråpen. Sviiiiing! Han snurret rundt som en liten brun snurrebass. «Jeg gjør det! Barnaby, se på meg!»
Flicker, som nå følte seg som den tryggeste flammen i verden bak Barnabys beskyttende vinger, lyste opp så sterkt at hele hagen glødet som om den var laget av diamanter. De andre musene kastet seg utpå. Det ble hopp, det ble piruetter, og det ble masse latter. Selv den gamle padda, som vanligvis bare ville sove til mai, åpnet det ene øyet og ga en anerkjennende kvakk-lyd som dommer.
Da natten var på sitt mørkeste og kaldeste, var hagen varmere enn noen gang. Ikke på grunn av sola, men på grunn av vennskapet og idrettsgleden. Barnaby sto på sidelinjen og tørket en liten svetteperle fra pannen. Han innså at man ikke trenger å være størst for å være en leder; man trenger bare å sørge for at andre har nok lys til å tørre å prøve.
Og slik gikk det til at vinteren i den lille hagen ikke lenger var en tid for ensomhet og kulde, men for store bragder på små dråper. Og hvis du går ut en frostnatt og hører et lite klikk-klikk-klikk mot isen? Da er det nok bare Pip og gjengen som trener til neste OL.