Vet du hva som er det aller største i hele galaksen? Det er ikke svarte hull, og det er iallfall ikke gigantiske romskip. Nei, det er Galakselekene! En gang hvert hundreår samles alle fra hele universet på den svevende Stadionmånen i Nebula-fem for å konkurrere i alt fra komet-curling til tyngdekraft-løp. Og midt i alt dette mylderet av treøyde romvesener og langstrakte lynhull-hoppere, finner vi Beep.
Beep er liten. Altså, skikkelig liten. Han er en service-droide som er formet som en tønne i fargene coboltblått og kirsebærrødt, og han rekker deg knapt til knærne. Mens de store sikkerhetsrobotene, som Commander Clank, marsjerte rundt med tunge skritt — Klonk! Klonk! Klonk! — pilte Beep rundt på sine tre motoriserte belter med et muntert lite Sjvisj! Han pusset gulvplater til de skinte som speil og sørget for at hvert eneste sete var perfekt. Beep elsket jobben sin, men innerst inne i den lille metallkroppen drømte han om å være en del av den store spenningen.
Plutselig skjedde det som ikke skulle skje. En alarm ulte over hele stadion — Wiii-ooo! Wiii-ooo! Commander Clank stoppet opp så metallplatene hans skranglet. Selve Nebula-pokalen, selve hjertet i lekene, var borte! Tenk deg det: en pokal laget av lyset fra tusen stjerner, som glødet så sterkt at man nesten måtte ha solbriller for å se på den. Den var bare ... forsvunnet fra podiet sitt rett før åpningsseremonien!
«Sperr alle utganger!» kommanderte Commander Clank med en stemme som hørtes ut som en rusten søppelbil. «Finn en tyv som er minst ti meter høy! Bare en kjempe kunne ha tapt seg her!» De store robotene begynte å vante rundt og lete under taket og bak de store seirene, men de så aldri ned. Men Beep? Beep så ned. Det er nemlig det man gjør når man er på størrelse med en kaffekanne.
Beep lot den store, gylne linsen sin lyse opp gulvet. Han zoomet inn. Klikk! Der, rett ved siden av den tomme sokkelen, så han noe som de store robotene hadde oversett: et lite spor av glitrende stjernestøv. Det førte rett mot en liten, mørk luftventil i veggen. Tror du de store robotene fikk plass der? Aldri i verden! Men for Beep var det som en motorvei.
Beep trakk inn de tre bena sine, aktiverte beltene og — Svosj! — skled han inn i det mørke rørsystemet. Det var mørkt og støvete, og et sted i det fjerne hørte han lyden av en løpsk vaskedrone. Vriiiim! Den trodde Beep var skrot og prøvde å fange ham med de roterende børstene sine. Beep måtte vri seg og svinge, bruke sine innebygde verktøy for å klamre seg fast i taket mens dronen suste forbi under ham. «Puh,» pep Beep med en liten elektronisk lyd. Det var spennende, men også litt skummelt.
Innerst i en blindvei av rør fant han kilden til lyset. Der satt Zippy, en liten, gjennomsiktig sveve-blekksprut. Zippy holdt den strålende Nebula-pokalen tett inntil seg, og de mange tentaklene hans skalv. Zippy var ikke en tyv; han var bare en liten fyr som var livredd for mørket i de store, dype rørene under stadion. Pokalen var det eneste som var lyst nok til at han følte seg trygg.
Beep kunne ha brukt gripekloen sin og tatt pokalen med makt. Han kunne ha kalt på Commander Clank. Men Beep så på Zippy og forsto akkurat hvordan det var å føle seg liten og glemt. Den ravgule linsen til Beep begynte å pulse med et varmt, vennlig lys. Han åpnet en av sine egne vedlikeholdsporter og fant frem noen deler: en liten lysdiode, et gammelt batteri og en glitrende linse han hadde til overs. Med noen raske bevegelser — Klikk-klakk-bzzzt! — bygde han en evigvarende stjernelampe til Zippy.
Zippy så på den nye lampen, og så på Beep. Han skjønte at denne lille robothjelperen ville ham vel. Forsiktig ga han pokalen tilbake til Beep og klemte den nye lampen sin i stedet. Beep ga ham et lite, anerkjennende pip og satte fart tilbake mot overflaten. Han hadde dårlig tid! Musikken til åpningsseremonien hadde allerede begynt å spille — Ta-ta-ta-raaa!
Akkurat i det dommeren skulle annonsere at lekene måtte avlyses, rullet Beep ut på stadiongulvet. Han skled over den glatte flaten, spratt opp på podiet og plasserte Nebula-pokalen tilbake på plass med et perfekt Klikk! Lyset fra pokalen eksploderte ut over hele folkemengden, og et jubelbrus steg fra de hundrevis av planetene som var representert.
Commander Clank kom bort og bøyde seg så langt ned han klarte. «Hvem gjorde dette?» spurte han forbauset. Beep bare blinket med linsen sin og pekte på de små verktøyene sine. Den dagen ble Beep hyllet som «Lekenes helt». Han var kanskje ikke raskest i sprint eller sterkest i tyngdekraft-løft, men han var den som reddet alt fordi han var liten nok til å se det andre overser, og god nok til å hjelpe en som var redd.
Og slik gikk det til at Galakselekene ble de beste noen gang, og hver natt etterpå kunne man se et lite, varmt lys skinne fra en ventil i veggen, der en liten blekksprut sov trygt. Og Beep? Han fikk en egen æresplass på fremste rad, med nypusset panser og en linse som glødet av stolthet.