Det var en gang en liten, tapper robot som het Beep. Han var ikke større enn kneet ditt, og han så ut som en liten tønne malt i de fineste fargene: blått som havet og rødt som et modent eple. Beep hadde tre lekne ben med hjul på, og de sa «klikk-klikk-klikk» når han trillet over det blanke gulvet på den store togstasjonen. Kan du gjette hva Beep likte aller best? Han elsket alt som sa «vroom», «tut» og spesielt de store togene som sa «TØFF-TØFF!»
Denne morgenen rullet Beep ut på perrongen. Han rettet på det store, glødende øyet sitt. Det lyste som en varm, gul sol. «Bzzzt-fjuuu!» sa Beep og snurret rundt. Han ville se de aller største togene. Ved skinnegangen sto Loki. Loki var et kjempehøyt lokomotiv, så stort at Beep måtte lene hele kroppen bakover for å se toppen. Loki pustet ut hvit røyk—Svisjjj!—og så litt sliten ut. Lokomotivet prøvde å trekke på mange lange vogner, men noe var galt.
«Uff da,» tenkte Beep. Vognene hang ikke sammen! De sto og knuffet mot hverandre. «Bang! Dunk! Skrammel!» Men de ville ikke koble seg på. Stasjonsmester Miller blåste i den sølvfargede fløyten sin—Tvi-vitt!—men vognene sto fremdeles helt alene. Uten koblingene kunne ikke toget dra på tur. Beep visste at selv om han var liten, så kunne han se ting som de store voksne kanskje ikke la merke til. Han trillet helt bort til de tunge hjulene. Kan du se hva Beep fant?
Der, nede mellom skinnene, lå det en stor stein som blokkerte den tunge jernkroken. Beep brukte de flinke robot-armene sine. «Puff!» stønnet han og dyttet steinen vekk. Så blinket han med det gule øyet sitt til Stasjonsmester Miller. «Prøv nå!» sa det gule lyset. Stasjonsmesteren vinket med det grønne flagget, og Loki ga gass. «TØFF!» sa motoren. «KLIKK-KLAKK-KLUNK!» sa det i jernet. Alle vognene koblet seg sammen i en lang, lang rekke, akkurat som perler på en snor.
Loki det store lokomotivet ga fra seg et kjempehøyt «TUT-TUUUUT!» så det ristet i hele den lille kroppen til Beep. Beep lyste lysegrønt av glede! Han hadde hjulpet det store toget med å bli helt igjen. Nå rulle toget av sted—først sakte, så fortere og fortere. «Tøff-tøff, tøff-tøff, tøff-tøff...» sang skinnene.
Beep sto igjen på perrongen og vinket med en liten metallhånd. Han lærte at selv om man er en liten robot, kan man gjøre en kjempestor forskjell. Og slik gikk det til at alle vognene kom frem dit de skulle, takket være en liten venn med et stort, glødende hjerte. Og nå er det på tide for både tog og små roboter å hvile litt. Snip, snap, snute, så var det eventyret ute.