Høyt oppe blant blinkende stjerner sto den lille reven Cinder på en myk, hvit sky. Han hadde på seg den blå ninja-masken sin og holdt det lille tresverdet fast. Langt der nede glimtet en spennende, lilla planet. «Jeg skal lande der som en ekte ninja!» ropte Cinder. Han trakk pusten dypt, men beina skalv litt. Det var et veldig langt hopp.
Cinder telte høyt: «En, to, tre... HOPP!» Han spratt ut i verdensrommet, men – boing! Han bommet helt på den lilla planeten og spratt rett tilbake til den trygge skyen sin. «Å nei,» sukket Cinder og så ned på de brune sokkene sine. Han følte seg litt trist fordi han ikke fikk det til med en gang. Det var vanskeligere enn han trodde.
Plutselig kom en rund metallvenn svevende. Det var roboten Glimt, som sa «Blipp-blopp!» og trillet rundt i luften. Glimt pep oppmuntrende og viste Cinder hvordan han skulle holde armene for å holde balansen. «Takk, Glimt!» sa Cinder. Han prøvde å hoppe en gang til, men han snurret rundt som en snurrebass og landet i en krøll. Dette var jammen ikke lett!
Cinder ble litt frustrert. Han rynket pannen under masken og satte seg ned på den fløyelsmyke skyen. «Jeg vil slutte,» tenkte han. Men så så han på den hvite haletippen sin og husket at ninjaer aldri gir opp. Glimt pep lavt: «Prøv igjen, Cinder!» For å bli flink, må man øve seg mange, mange ganger. Kan du hjelpe Cinder å telle?
Cinder reiste seg opp og fokuserte de store ravgule øynene sine på den lilla planeten. Han sto helt stille. «En... to... tre... HOPP!» Denne gangen fløy han rett gjennom stjernestøvet. Han svingte med den buskete halen for å styre farten. Han følte seg modig og sterk mens han suste gjennom den mørkeblå luften. Nå var han veldig nær!
Tump! Cinder landet helt perfekt på den lilla planeten. Han sto i en stolt ninja-posisjon og løftet tresverdet sitt mot stjernene. Han hadde klart det! Glimt kom flyvende og blinket med alle lysene sine. Cinder smilte stort. Han hadde lært at selv om man feiler, blir man bedre for hver gang man prøver. For en modig liten ninja-rev!