I en solfylt lysning i skogen øvde lille Cinder på å være en ekte ninja. Han hadde på seg sin mørkeblå maske og et sverd av tre i beltet. En, to, ZAPP! Cinder hoppet høyt opp i luften. Han ville være den raskeste reven i hele verden. Kan du bevege deg like fort som Cinder?
Men vent nå litt! Da Cinder landet, så han noe rart på bakken. Skyggen hans landet ikke i det hele tatt. Den fortsatte å hoppe! Hver gang Cinder gjorde et seriøst ninjatriks, gjorde skyggen noe mye morsommere. Den spratt rundt som en stor ball. Den lille blå fuglen Pip pep og lo høyt fra en gren.
Cinder prøvde å løpe fra skyggen sin. Han pilte mellom trærne så den hvite haletippen hans danset i vinden. Men skyggen var alltid ett skritt foran! Den strakte seg ut og ble lang som en krøllete nudel. 'Du er altfor rask!' ropte Cinder og prøvde å fange sin egen mørke figur på gresset.
Cinder stoppet opp og pustet tungt. Han så på skyggen, og skyggen så på ham. Da fikk Cinder en lys idé. Hvorfor prøve å vinne over skyggen når de kunne leke sammen? Han la bort treningssverdet sitt og begynte å vrikke på hoftene. Pip flakset med vingene og heiet: 'Heia, Cinder!'
Nå begynte en helt spesiell dans. Cinder vrikket, og skyggen vrikket tilbake. Han oppdaget at han kunne være rask på en helt ny måte. Han lærte seg et nytt triks som han kalte for Vrikke-Spretten. Det var ikke bare raskt, det var kjempegøy! Cinder følte seg både glad og veldig stolt.
Solen skinte varmt på Cinders oransje pels. Han og skyggen hans sto helt stille og tok en tøff ninjapose sammen. De var et perfekt lag. Cinder var kanskje ikke den raskeste reven ennå, men han var definitivt den flinkeste til å vrikke! Puh, for en morsom dag i skogen.