I den dype, grønne Sukkuspuss-skogen herjet en helt spesiell spenning. Det var nemlig dagen for den store Tre-saber-konkurransen! Alle dyrene hadde samlet seg på den store engen. Ekorna hoppet rundt som levende sprettballer, og de gamle uglene prøvde å se overlegne ut mens de pusset brillene sine. Midt i folkemengden sto Cinder. Han var en liten rev med pels så oransje som et knitrende bål, fire mørke «sokker» på potene og en hvit stjerne på venstre labb. Rundt ansiktet hadde han en marineblå ninjamaske. Hvorfor? Fordi Cinder ikke bare var en rev; han var en ninja-lærling!
Ved siden hans hang en trofast treningssabel av tre, slipt glatt av sollys og flittige poter. «Er du klar, Cinder?» spurte en av de heiende ekorna. Cinder nikket med et lurt glimt i de ravgule øynene. Han trente hver morgen med et svisj! og et svosj!. Han visste at det ikke handlet om å være størst, men om å være fokusert. Og premien i år? Å, den var fantastisk! Den gylne eikesabelen lå og skinte på en pidestall, såblank og vakker at den nesten så ut som om den var laget av magisk honning.
Men akkurat da Gamle Bramble, det vise pinnsvinet som var dommer, skulle blåse i gang finalen, skjedde det noe fryktelig. Gisp! Lyden gikk gjennom hele skogen. Pidestallen var tom! Den gylne eikesabelen var borte vekk! Men vent litt... hva var det som lå der i stedet? Der sabelen hadde ligget, var det nå en stor, seig og knallrosa dam med kakeglasur. Bramble stønnet: «Se her, det er helt klissete!»
Cinder huket seg lavt ned, akkurat slik han hadde lært på ninja-skolen. Han snuste i luften. Det luktet ikke som seier; det luktet bringebær og sukker. Han så en liten dråpe på et bregneblad. Splatt! Så en til på en stein. Glopp! «Ser dere?» sa Cinder til de andre dyrene. «Tyven har lagt igjen et spor. Følg etter meg!» Kan du gjette hvem som kunne finne på å stjele en pokal for å dekke den i glasur? Cinder pilte av gårde, lydløs som en skygge, mens de andre dyrene trampet etter så godt de kunne.
Først møtte de Gus, den gretne grevlingen. Han satt og holdt seg på den tykke magen sin. «Har du sett sabelen, Gus?» spurte Cinder. Gus bare rapet høyt—Buruuup!—og ristet på hodet. «Nei, jeg har bare spist mose-muffins,» mumlet han. Cinder så på potene til Gus. De var rene og tørre. Gus var uskyldig. Men sporet av rosa kliss fortsatte dypere inn i skogen. Sjup, sjup, sjup, sa det i de våte bladene.
Plutselig hørte de en merkelig lyd fra et hult tre. Det hørtes ut som noen som prøvde å puste veldig tungt, men som satt fast. Uff! Æsj! Hjelp! Cinder snek seg frem og tittet inn i åpningen. Der, med baken i været og halen vibrerende av panikk, satt vaskebjørnen Barnaby. Og ved siden av ham? Den gylne eikesabelen, nå helt dekket av klissete, rosa glasur. Barnaby hadde tydeligvis trodd at sabelen var en gigantisk kjærlighet på pinne, og nå hadde han spist så mye kake og glasur at han satt bom fast i inngangen til sitt eget hjem!
«Barnaby!» sa Cinder strengt, men med et vennlig smil bak masken. «Det der er ikke mat, det er en æresbevisning.» Barnaby klynket flaut. «Jeg vet... men den luktet så godt... og nå sitter jeg fast!» Cinder visste nøyaktig hva han måtte gjøre. Han brukte ikke sabelen sin til å slåss, men som en vektstang. Med et modig Heiv-og-hå! og et perfekt ninja-hopp, klarte han å lirke Barnaby løs. Poff! Vaskebjørnen spratt ut som en kork fra en flaske og landet mykt i mosen.
Barnaby var veldig lei seg. Han vasket sabelen ren med en gang (vaskebjørner er tross alt flinke til å vaske). Cinder hjalp ham tilbake til engen akkurat i tide. Da de kom frem, bar Cinder den gylne sabelen over hodet. Alle dyrene jublet! Gamle Bramble smilte så mye at taggene hans ristet. «Cinder, du har vist oss at en ekte helt ikke bare vinner konkurranser, men også løser mysterier og hjelper venner i nød.»
Cinder fikk ikke bare den gylne sabelen den dagen; han ble utnevnt til skogens offisielle vokter. Og Barnaby? Han lærte at sabel og sukker ikke hører sammen. For å feire, arrangerte de en kjempefest med ekte kake til alle—men denne gangen ble kaken servert på trygg avstand fra alle trofeene. Cinder tok av seg masken, spiste et lite kakestykke, og følte seg veldig, veldig fornøyd. Og slik endte det, akkurat slik det skulle, med en mett vaskebjørn, en stolt liten rev og en skog full av latter.