Sola varmet den store sandkassen, men den lilla kattungen Nola var ikke glad. Hun gjespet så høyt at de små tennene hennes syntes. Hvor var den skinnende blå ballen? Den lå gjemt dypt nede i sanden. Nola spurte vennene sine, Echo og Robi, om de kunne hjelpe henne med å finne den.
Echo satte de store hodetelefonene sine på plass rundt halsen. Han så på den store sandkassen og tenkte seg nøye om mens Nola ventet. De trengte en god plan for å finne ballen. Echo pekte mot et hjørne av sandkassen. «Her må vi starte,» sa han og vinket på Robi.
Robi rullet fremover på de grå beltene sine. Sanden var veldig dyp, så Echo brukte hendene for å vise vei. Echo peker, Robi graver, og Nola venter. Robi brukte de sterke metallhendene sine og løftet opp en stor klump med sand. Men se! Det var bare en glatt stein, ikke en ball.
De ga ikke opp. Robi rullet til midten av sandkassen mens Nola fulgte med med store, håpefulle øyne. Echo peker, Robi graver, og Nola venter. Robi flyttet på den tunge sanden så det sprutet til alle sider. Denne gangen fant de en gammel plastspade. «Ikke ballen min,» pep Nola og gjespet igjen.
Echo lyttet nøye og pekte mot det aller siste hjørnet. «Prøv der, Robi!» ropte han. Robi tok et kjempetak med de gule metallarmene sine. Plutselig glitret det i noe blått nede i hullet. Der var den! Nola hoppet av glede og satte de hvite potene sine på den skinnende blå ballen sin.
De tre vennene satt sammen i den varme sanden. De var stolte fordi de hadde samarbeidet så godt for å løse problemet. Echo smilte, og Robis piksel-øyne lyste gult av glede. Nola krøllet den lilla halen sin rundt ballen og lukket øynene. Endelig kunne den lille kattungen sove trygt i solskinnet.