Det var en gang en drage som het Zog. Men han var ikke en skummel drage i det hele tatt! Zog var smaragdgrønn og rund som en god, varm pære. Han hadde bitte små vinger som sa 'flapper-flapp, flapper-flapp' når han ble ivrig, og på skulderen hadde han et lite merke med skjell som var formet akkurat som et hjerte.
Zog bodde i de Hviskende Engene, der gresset alltid lukter friskt og søtt. Vet du hvem som var Zogs aller beste venn? Det var en liten Kanin med de mykeste ørene du kan tenke deg. Der Zog var stor og grønn, var Kanin liten og grå, men de passet sammen som hånd i hanske – eller som en drage og en kanin i en stor klem.
Solen begynte å gå ned bak de lilla åsene. Poff! sa solen, og himmelen ble farget av rosa og mørkeblått. Det var tid for å finne sengen, men Zog og Kanin var ikke helt klare for å blunde ennå. De vandret bort til mose-dalen. Kan du se for deg hvor mykt det er der? Det er akkurat som å gå på en diger, grønn sky.
Brått kom det et lite lys. Glimt! Og så et til. Glimt! Det var Blink-brigaden, de minste og flinkeste ildfluene i hele verden. «Skal vi telle dem?» spurte Zog med den dype, snille stemmen sin. Kanin nikket og satte seg til rette i det fløyelsmyke gresset. «Én...» sa Kanin og pekte med den lille labben sin. «To...» sa Zog og viftet sakte med den gylne ringen han hadde nederst på halen.
Men ildfluene satt ikke stille. Svisj! En ildflue fløy høyt opp mot den første stjernen. Zjup! En annen snek seg lavt over en kløverblomst. Zog prøvde å følge med de store, ravgule øynene sine, men det var sannelig ikke lett. «Tre... fire... eller var det fem?» mumlet Zog. Det ble vanskeligere og vanskeligere å telle når øyelokkene begynte å føles så tunge, nesten som om de var laget av bly.
«Se, Zog,» hvisket Kanin. «De teller ikke for oss. De danser for oss.» Ildfluene blinket i takt, akkurat som et pust. På-av, på-av. Det var som om hele engen pustet sammen med dem. Zog la hodet sitt ned på den store skinnvesken han brukte som pute. De lilla hornene hans kilte nesten i mosen.
Zog tok et dypt pust. Inn... og ut... Det føltes så godt. Kan du klare å puste like rolig som Zog? Ildfluene lyste svakere og roligere nå. 'Blink-blink, hysj-hysj,' sang de nesten uten en lyd. Kanin krøp helt inntil Zogs varme, grønne mage. Den lille nesen til Kanin sluttet å rynke på seg, og Zogs hale lå helt stille i gresset.
Ingen trengte å telle til hundre. De trengte bare hverandre og den glitrende natt-dansen. Og slik gikk det til at den store dragen og den lille kaninen sovnet side om side, mens de drømte om stjerner og mykt gress. Og slik ble alt akkurat som det skulle være. God natt, lille venn.