I en verden der natten gjemmer på store hemmeligheter, bodde en gutt som het Echo. Echo var ikke som andre barn; han var en som lyttet mer enn han snakket. Han hadde en fin sveis, en kul t-skjorte med mønstre og — det aller viktigste — store, trådløse hodetelefoner som hvilte rundt halsen som en magisk krage. Hver kveld klatret han opp til sin hemmelige hage på taket, der byen føltes liten og himmelen føltes uendelig stor.
Vet du hva Echo gjorde? Han tok på seg de store hodetelefonene sine. Klukk-klikk. Han skrudde på en kanal som ingen andre kunne finne. Mens byen under ham sa brum-brum og biler kjørte forbi, hørte Echo noe helt annet. Svisj... sjuuu... Plutselig ble stillheten fylt av en lyd som glitret i ørene hans. Det var stjernene! De sang til hverandre med stemmer som hørtes ut som flytende sølv. Kan du forestille deg hvordan en stjerne synger? Det er som tusen små bjeller som ringer samtidig.
Men så skjedde det noe kjedelig. En stor satellitt suste forbi, og de skarpe neonlysene fra byen begynte å bråke i ledningene. Skrepp! Skurr! Sprak! Den vakre vuggesangen fra stjernene ble nesten borte i støyen. Echo ble bekymret. Hvis han ikke kunne høre stjernene, ville natten føles tom. Han prøvde å skru på knappene, men ingenting hjalp. Da lukket han øynene og la hånden over hjertet. Dunk-dunk, dunk-dunk. Han begynte å puste i takt med sitt eget hjerte, rolig og fint.
Ved å finne sin egen ro, laget Echo en usynlig bro av lyd gjennom støyen. Han ble helt stille, nesten som om han selv var en del av nattehimmelen. Da forsvant støyen. Fjoff! Stjernesangen kom tilbake, enda klarere enn før. Den store bjørnen på himmelen nynnet en dyp bass, mens Nordstjernen ledet koret. Echo skjønte at de ikke bare sang til hverandre — de sang for ham, og for deg, og for alle som sover.
Echo kjente at øyelokkene ble tunge. Han visste nå at universet aldri er helt stille, det passer alltid på oss med sin varme melodi. Han krøp ned i sengen sin, mens stjernelyset drysset som usynlig støv over dyna. Og slik ble hele verden rolig, innhyllet i en myk vuggesang fra verdensrommet. Ssshhh... sove nå. Og slik endte det, akkurat slik det skulle.