I en liten lund der gresset føles som myk fløyel, bodde det en kjempesøt liten fyr som het Fluffy. Fluffy var rund og rosa, nesten som et lite stykke sukkerspinn som hadde fått armer og ben. Han pleide å hoppe rundt – Hopp-sa-sa! – med sitt lille pastellfargede skjerf flagrende bak seg. Kan du se for deg en sånn liten, rosa dundott? Han hadde store, grønne øyne som alltid lette etter eventyr.
En kveld, akkurat da månen begynte å lyse, skjedde det noe rart. Svisj! En bitteliten stjerne falt ned fra himmelen! Den dalte ned og landet helt øverst i den gigantiske eika, det største treet i hele skogen. Den lille stjernen så så ensom ut der den blinket svakt. Den hørte jo hjemme oppe hos stjernefamilien sin! Fluffy så på treet. Det var veldig, veldig høyt. Og Fluffy? Han var veldig, veldig liten. «Å nei,» tenkte han, og det knøttsmå hjertet hans banket litt ekstra fort. Skulle han tørre å klatre helt dit opp?
Men Fluffy visste at stjernen trengte hjelp. Han knøt pastellskjerfet sitt godt rundt halsen og begynte å klatre. Klimp! Klamp! Klump! Små poter mot hard bark. Halvveis oppe så han ned, og oi, bakken var langt borte! Akkurat da hørte han en stemme. «Hooo-hooo,» sa Odin, den gamle ugla. «Er du redd, lille venn?» Fluffy nikket forsiktig. Odin smilte med de kloke øynene sine: «Vet du hva? Mot betyr ikke at man ikke er redd. Det betyr at man tør å ta ett lite hopp til, selv om man er kjemperedd.»
Fluffy trakk pusten dypt. Han klatret videre. Plutselig glapp han taket! Oisann! Men heldigvis hektet skjerfet hans seg fast i en liten kvist, og han klarte å svinge seg opp igjen. Visste du at Fluffy hadde et lite, hjerteformet fødselsmerke bak øret? Akkurat nå begynte det merket å lyse svakt, som om det var varmt og modig. Han klatret helt til toppen, og der fant han den. Den lille stjernen skalv og var helt kald.
«Ikke vær redd,» hvisket Fluffy. Han løftet den lille, blå stjernen forsiktig og la den inntil den myke, rosa pelsen sin. Der var det godt og varmt! Stjernen begynte å gløde sterkere og sterkere, helt til den var full av stjernekraft igjen. Med et lite sprett strakte Fluffy seg så lang han var mot månen, og Puff! – stjernen fløy rett opp på himmelen igjen. Den blinket lykkelig ned til ham, akkurat som om den sa «takk».
Fluffy klatret rolig ned igjen, trinn for trinn. Han var sliten, men veldig glad i hjertet sitt. Han hadde sett at selv om man er liten og rund, kan man gjøre de aller største tingene hvis man hjelper en venn. Han hoppet opp i den myke sengen sin, krøllet seg sammen til en liten ball og sovnet mens stjernene over ham passet på. Og slik gikk det til at alt ble akkurat som det skulle. God natt, lille venn.