Høyt oppe i Det store asketreet, midt i hjertet av Den hviskende skogen, bodde en liten, snøhvit ugle som het Luna. Luna var ikke som andre ugler. Hun brukte ikke natten på å jakte på mus; nei, hun brukte den på å lese eldgamle ruller i Det hviskende biblioteket. På hodet hadde hun en midnattsblå trollmannshatt med broderte sølvstjerner, og på nebbet hvilte et par små, runde briller. Kan du se henne for deg? En rund, myk fjærball med store ravgule øyne som lyste av nysgjerrighet.
Men denne kvelden var det noe galt. Skogen var ikke rolig. Vinden hylte så det knaket i grenene – Wroooo-ææææ! Det var som om luften hadde glemt hvordan man var snill. Pinnsvinet Bramble kom tassende inn i biblioteket, med bustete tagger og mørke ringer under øynene. «Luna,» gjespet han, «Vinden bråker sånn at ingen av skogens babyer får sove. Kan du ikke gjøre noe?» Luna så på de tynne vingene sine. Hun foretrakk bøker fremfor stormer, men hun visste at hun måtte hjelpe. Hun fant frem et magisk Sølvkart fra en hemmelig skuff. Det glødet bare under nymånen, og akkurat nå pekte en blinkende sølvlinje rett mot toppen av Tåkeberget.
Luna festet brillene sine godt med en silkesnor, spredte vingene og fløy ut i natten. Flapp, flapp, flapp. Bakken forsvant under henne, og snart nådde hun Havet av de kilete skyene. Visste du at skyer kan være kilete? Hver gang Luna traff en skyvegg, begynte fjærene hennes å kile så voldsomt at hun brøt ut i ugle-latter – Ho-ho-hu-hi! Men hun holdt fokus på det glødende sølvkartet. Kartet reagerte på hjerteslagene hennes; jo roligere hun pustet, jo klarere lyste stien. Hun måtte navigere gjennom Sukkdalen, der de pratsomme Ekko-gnomene bodde. «Hvor skal du? Skal du? Du?» ropte de i munnen på hverandre. Luna svarte klokt med et rim: «Til fjellets topp for å finne ro, der vinden bor og skal få bo.» Gnomene ble så imponert over nødrimet at de lot henne fly i fred.
Jo høyere hun kom, jo villere ble luften. Plutselig kom et skikkelig vindkast – Swoooosh! – og slo brillene rett av nebbet hennes! «Oi sann!» ropte Luna. Hun stupte nedover, fanget brillene i flukten og landet med et lite dump på den tåkete toppen av Tåkeberget. Der sto hun ansikt til ansikt med Den store vinden. Vinden var ikke et monster, men en kjempestor, usynlig og veldig forvirret ånd som fektet med armene og dyttet til steinblokker. Boff! Klirr! Vinden virket frustrert. Den visste rett og slett ikke hva den skulle gjøre med all energien sin.
Luna rettet på hatten sin og kremtet. «Unnskyld meg, herr Vind?» Vinden snudde seg og blåste en kald gufs rett i ansiktet hennes. Men Luna ble ikke redd. Hun merket at Vinden bare var ensom. Den hadde ingen rytme, ingen sang. Luna begynte å nynne. Hun nynnet en vuggesang moren hennes pleide å synge i biblioteket. Mmm-mmm-hmmm... Hun fant frem en hul rørfløyte hun hadde tatt med og viste Vinden hvordan den kunne blåse forsiktig gjennom den i stedet for å bare hyre. «Se her,» sa Luna, «hvis du beveger deg mellom trærne i stedet for mot dem, blir lyden vakker.»
Vinden prøvde. Først ble det et høyt Piiiip!, men så lærte den. Luna ledet Vinden nedover fjellsiden og lærte den å stryke over gresset og viske mellom barnålene. Sjhhhh... sjhhhh... Vinden oppdaget at det var mye morsommere å lagge vuggesanger enn å skremme pinnsvin. Sammen fløy de tilbake til Den hviskende skogen. Luna satt trygt på de nå myke luftstrømmene, og kartet i klørne hennes lyste med et varmt, gyllent skinn.
Da de nådde Det store asketreet, var alt stille. Bramble og de andre dyrene sov allerede tungt til den nye, milde lyden av vinden som sang i bladene. Luna klatret inn i biblioteket sitt, tok av seg den stjernestrødde hatten og la brillene på nattbordet. Hun hadde lært Vinden å være snill, og Vinden hadde lært henne at selv det villeste kan temmes med litt tålmodighet og en god sang. Luna lukket øynene, pustet ut, og snart sov hun like godt som resten av verden. Og slik ble den bråkete stormen til den vakreste vuggesangen i verden. Natten var god, for aller første gang, helt perfekt.