Snøen lå som et glitrende teppe over fjellskolen, men Shiki virket kaldere enn vinterluften. Den sølvfargede kattejenta satt på en stein og klamret seg til et lite, slitt bilde av en skog langt borte. Kody, den knallgrønne firehjulstrekkeren, øvde på bratte klatremanøvrer i nærheten. De store dekkene hans knasete mot isen, men han fulgte nøye med på venninnen. Shiki stirret mot horisonten med et blikk så fjernt at Kody skjønte at hjertet hennes var et helt annet sted enn her i fjellene.
Kody rullet forsiktig bort til henne og foreslo en runde med fartslek i bakkene. Shiki rykket til og gjemte bildet lynraskt bak ryggen. Hun tvang frem et lite smil som ikke nådde de ulikefargede øynene hennes. Jeg er bare litt sliten etter ninjatreningen, Kody, sa hun lavmælt og trakk den lilla tunikaen tettere om seg. Da hun reiste seg for å gå, dalte en liten papirfugl ut av lommen hennes. Kody plukket den forsiktig opp med støtfangeren mens hun forsvant mellom skyggene.
Papirfuglen var brettet med utrolig presisjon, en tradisjon fra Shikis fjerne hjemland. Kody oppsøkte Mester Eik, skolens eldste lærer, som satt i meditasjon under et frossent tre. Hjemlengsel er en tung bør å bære alene, sa Mester Eik og rakte Kody en eske med eldgamle, fortryllede glødekrystaller. Lys og minner kan bygge bro over de lengste avstander. Kody takket med et lavt brum i motoren. Han visste nå nøyaktig hva han måtte gjøre for å bringe litt av hjemmet hennes hit.
Mens Shiki satt alene under den kjølige stjernehimmelen, jobbet Kody i skjul bak hovedbygningen. Han brukte hele kvelden på å forvandle den grå takboksen sin til noe helt spesielt. Han festet krystallene og danderte det oransje stoffet i teltet med stor flid. Akkurat da Shiki passerte på vei mot sovesalene, ga han fra seg et kort, nervøst tut. Shiki, vent litt, sa han, og lyktene hans lyste med et varmt, innbydende skjær i mørket. Jeg har noe jeg vil vise deg.
Shiki nølte, men klatret nysgjerrig opp på Kodys tak. Da hun steg inn i teltet, gispet hun av beundring. Den lille takboksen hadde utvidet seg til et magisk rom, langt større på innsiden enn på utsiden. Overalt hang det små lykter, og de fortryllede krystallene fra Mester Eik fylte rommet med et mykt, pulserende lys. Det føltes ikke lenger som innsiden av en bil, men som en helligdom av varme midt i den kalde fjellnatten.
Plutselig begynte krystallene å projisere levende bilder på teltveggene. Sølvfargede trær og tusenvis av svevende lykter danset rundt dem, en tro kopi av den store lysfestivalen i Shikis hjemprovins. Shiki sank ned på det myke underlaget, og tårene begynte endelig å trille nedover kinnene hennes. Hun hadde prøvd så hardt å være en sterk ninja, men her, i det magiske lyset Kody hadde skapt, skjønte hun at han hadde sett smerten hun bar på hele tiden.
Kody åpnet et hemmelig rom i lasteboksen sin og tok frem et brett med duftende riskaker og varm te, skaffet fra Kokk Gryte på skolekjøkkenet. En liten bit av hjemmet ditt, sa han lavt. De satt sammen i det lune skjæret og delte historier om familiene sine. Shiki forklarte hvordan hun trodde at en ninja alltid måtte være urokkelig som stein. Kody lyttet tålmodig mens motoren hans malte beroligende, og lærte henne at ekte styrke også handler om å tørre å være ensom.
Midt i en av historiene begynte en av krystallene å flimre og slukne. Shiki reagerte lynraskt med ninjaens presisjon. Hun fanget det døende lyset mellom hendene og overførte sin egen energi til den lille steinen. Med ett lyste hele teltet opp med en kraftigere gnist enn før, og små stjerner virvlet rundt dem. En liten bit av hjemmet vårt, rettet Shiki og smilte gjennom tårene. I det øyeblikket ble båndet mellom bilen og kattejenta sterkere enn noen gang før.
De to vennene ble liggende og se på de projiserte lyktene som drev sakte over teltduken som lysende maneter. Den gnagende tomheten Shiki hadde følt siden skolestart, begynte endelig å vike for en dyp følelse av fred. Verden utenfor var stor og fremmed, men her inne var alt trygt. Kody kjente en varm stolthet i chassisen sin over at han hadde klart å trøste sin beste venn. Lyset i teltet dempet seg gradvis til en søvnig, ravgul glød.
Shiki hvilte det sølvgrå hodet mot Kodys solide ramme og lukket øynene. Fjellvinden ulte i de skarpe klippene utenfor, men inne i det lune teltet var det stille og godt. Den grønne bilen og den lille ninjajenta var nå to uatskillelige deler av det samme eventyret. De hadde funnet ut at hjemme ikke bare er et sted på et kart, men der man blir sett og tatt vare på. Alt var stille, alt var trygt, og alt var endelig helt riktig.