Nova drev gjennom det dype vakuumet, et ensomt stjerneskudd med hår vevd av stjernebilder som lyste opp det endeløse mørket. Stillheten ble plutselig brutt av en rytmisk duren som vibrerte i selve romtiden. Det var et gravitasjonspuls-signal, et nødpropell-kall fra en døende sol i kanten av Andromeda-sektoren. Nova kjente det som et desperat hjerteslag. Hun visste at hvis denne stjernen sluknet, ville hele planetsystemer fryse til is. Men reisen dit ville kreve en massiv forbrenning av hennes egen livsenergi.
For å nå frem i tide, måtte Nova øke hastigheten til det ekstreme. Hun lukket øynene og lot sitt indre lys blusse opp. Da hun skjøt fart, merket hun at de glødende stjernene i det mørkeblå håret hennes begynte å blekne til grått. Midt i tomrommet støtte hun på en rusten skikkelse som svevde formålsløst. Det var B-0LT, en navigasjonsrobot som hadde mistet både skipet sitt og sin logiske retningssans. «Sannsynligheten for suksess er minimal,» knirket B-0LT kynisk mens han observerte Novas avtagende glød.
«Hvorfor kaste bort lyset ditt på en død kjempe?» spurte B-0LT mens han roterte sakte i vektløsheten. Nova så på ham med sine store sølvøyne. «Fordi varme er mer enn bare fysikk, det er håp,» svarte hun. Hun inviterte B-0LT til å hjelpe henne med å beregne det kompliserte solspranget. Roboten nølte, men følelsen av å ha en oppgave igjen ga kretsene hans nytt liv. Sammen navigerte de gjennom asteroidebelter, mens Nova følte stjernestøvet i posen ved livet minke for hver kilometer de la bak seg.
Plutselig ble rommet mørkt som blekk da en enorm skygge gled over dem. Det var Astrid, en eldgammel romhval som levde av stjernestøv og kosmiske drømmer. Astrids dype røst vibrerte gjennom Novas brystkasse. «Lille stjernebarn, den døende solen er en gravitasjonsfelle. Hvis du gir for mye av deg selv, vil du aldri kunne flykte fra dens grep. Er en enkelt galakse verdt ditt eget lys?» Nova så ned på sine egne armer, der de hvite geometriske mønstrene begynte å miste sin skarpe glød.
Nova takket Astrid for advarselen, men hun kunne ikke snu. Da de endelig ankom solsystemet, var synet hjerteskjærende. Den røde kjempen var dekket av sprekker, og de omkringliggende planetene var dekket av et tykt lag med rimfrost. Solkjernen, en gigantisk krystallinsk motor, hakket og hostet som en motor som var gått tom for drivstoff. B-0LT kjørte raske analyser. «Kjernen er for ødelagt for en enkel reparasjon, Nova. Den trenger en katalysator. Den trenger alt du har igjen.»
Nova sto foran den sprukne kjernen. Hun følte den bitende kulden fra det døende systemet mot huden. Hun hadde akkurat nok lyskraft igjen til å fly tilbake til de trygge tåkeheiene der hun kom fra. Hvis hun ble værende, ville hun miste evnen til å fly og kanskje slukne for godt. Hun tenkte på alle skapningene som sov på de frosne planetene nedenfor, og på B-0LT som endelig hadde funnet en mening med sin eksistens ved hennes side.
«Jeg er en stjernevokter,» hvisket Nova til seg selv. Hun valgte å stole på vitenskapen bak stjernefusjon fremfor sin egen frykt. Med presise bevegelser begynte hun å 'sy' sammen solkjernens sprekker ved hjelp av sin siste rest av stjernestøv. Hun kanaliserte sin indre energi direkte inn i krystallen. Det var en smertefull og blendende prosess. For hvert sting ble solens puls sterkere, mens Novas egne farger falmet helt til hun bare var en blek skygge av seg selv.
Med et øredøvende drønn våknet solen til liv igjen. En bølge av varme og gyllent lys skylle utover i galaksen og smeltet isen på de fjerne planetene. Nova sank sammen på en kald asteroide, utslitt og dimmet. Håret hennes, som før var et kart over kosmos, var nå grått som aske, og den sølvglinsende månesten-diademen hennes hadde sluttet å skinne. Hun kunne ikke lenger sveve; hun var bundet av tyngdekraften som en helt vanlig jente.
Men galaksen glemte ikke sitt offer. Fra de reddede planetene begynte milliarder av speil og havoverflater å reflektere sollyset tilbake mot mørket der Nova satt. De skapte en lysende sti, en glitrende vei av returlys som skar gjennom tomrommet. B-0LT, som nå glødet av stolthet, styrte en liten redningskapsel langs denne veien. «Beregningene viser en hundre prosent sjanse for takknemlighet,» sa han, og strakk ut en metallhånd for å hjelpe henne om bord.
Nova satt på kanten av kapselen og så tilbake på den vibrerende, levende galaksen hun hadde reddet. Hun var ikke lenger den lyseste stjernen på himmelen, men hun følte en varme inni seg som var sterkere enn noen sol. Hun hadde lært at ekte glans ikke handler om hvor mye man lyser alene, men om hvor mange andre man hjelper til å skinne. Hun var en del av noe mye større nå, en liten gnist i et uendelig hav av liv.