Det er natt i den stille skogen. Lille Nova går på bare føtter over mosen. Pitter-patter, pitter-patter. Håret hennes skinner med små stjerner, og kjolen glitrer som mørkeblå fløyel. Hun vil gi alle trærne en god natt-klem.
Nova stopper ved et stort tre som heter Eika Gammelbark. Hun stryker forsiktig over den grove barken med hendene sine. Ssh, ssh, du er trygg og elsket, hvisker hun. Eika svarer med et lunt sukk i de tunge grenene sine.
Nova går videre inn i skyggen. Pitter-patter, pitter-patter. Hun klapper en slank bjørk og en stor gran. Ssh, ssh, du er trygg og elsket, sier hun. Trærne våkner litt og lyser svakt av hvit stjernestøv fra Novas magiske hender.
Innerst i skogen finner hun lille Spire. Spire er en bitteliten busk som skjelver i den kalde vinden. Rasle-rasle, sier de tørre bladene. Spire føler seg ensom og redd i det store mørket. Nova setter seg ned på huk.
Nova legger de myke armene sine rundt lille Spire. Hun henter frem en varm glød fra lommen sin. Ssh, ssh, du er trygg og elsket, nynner hun. Spire slutter å skjelve og begynner å stråle som en liten lykt.
Hele skogen nynner nå av glede. Nova setter seg på en mosegrodd knoll og ser på alle de glitrende trærne. Alle sover godt fordi de vet at de er verdifulle. God natt, kjære skogen min, hvisker Nova og smiler.