Vet du hva som er det aller fineste med nattehimmelen? Det er ikke bare stjernene, men den lille jenta som passer på dem. Hun heter Nova. Nova er ikke som andre barn. Håret hennes er laget av flytende lilla silke, og midt inne i krøllene glitrer det ekte stjernebilder! Kan du tenke deg å ha Karlsvogna som en spenne i håret? Det må være litt vanskelig å gre, tror du ikke?
En natt svevde Nova lavt over Sølvskogen. Kjolen hennes, som var sydd av midnatt og sommerdrømmer, glitret «shh-vjish, shh-vjish» mot de lange bladene. Plutselig hørte hun en lyd. Det hørtes ut som en veldig gammel dør som trengte olje. Kniiiirk! Nova stoppet helt opp. Der nede, midt i alt det grønne, satt Barnaby. Barnaby var en kjempeskilpadde som var så gammel at skallet hans så ut som en liten, mosegrodd haug.
«Uff da,» sukket Barnaby. Sukk. «Jeg har gått i hundre år, men nå er trærne blitt så høye at jeg ikke kan se stjernene lenger. Og uten stjernene vet jeg ikke veien hjem til den store Lagunen.» Stakkars Barnaby! Han så så trist ut at til og med mosen på skallet hans virket litt vissen.
Nova ville hjelpe med en gang. Hun prøvde å løfte ham, men Oof! Barnaby var tung som en stor stein. Hun prøvde å dytte ham, men han flyttet seg bare en bitteliten millimeter. Dunk! «Vi får gå sammen,» sa Nova muntert. Men Barnaby gikk saaaakte. Han tok ett skritt... ventet litt... og tok et til. Tramp... pause... tramp.
Plutselig kom en gjeng med tøysekopper farende gjennom trærne. Det var Natthylere – små, lilla ekorn med store øyne og veldig mye energi. De pilte hit og dit, og svosj!, så hadde de snudd alle veiskiltene i skogen bare for moro skyld! Nå pekte pilene mot «Ingensteds» og «Feil vei». Barnaby stoppet helt opp og klødde seg på den rynkete halsen. «Å nei, Nova. Nå er jeg helt surret sammen i hodet mitt.»
Nova visste at hun måtte gjøre noe lurt. Noe lysende! «Jeg har en stjerne-idé!» ropte hun. Hun tok av seg den skinnende månestens-kronen sin og brukte den som en tryllestav. Hun plukket forsiktig små tråder av lys rett fra sitt eget glitrende hår. Sipp! Sapp! Supp!
Hun begynte å tegne på skogbunnen. Hun laget et kart som lyste i neon-blått og stjerne-hvitt. Hun tegnet glødende piler over røtter og under busker. Og vet du hva hun gjorde til slutt? Hun tegnet en liten, blinkende stjerne rett på skallet til Barnaby! Da kunne han aldri miste veien igjen.
«Se her, Barnaby! Bare følg lyset!» sa Nova. Og nå gikk det vei i vellinga! Kartet på bakken begynte å pulse: Blink, lys, glimt! Barnaby fikk nytt mot i de gamle bena. Han fulgte den glødende stien mens Nova svevde ved siden av ham som en liten lykt. De krøp under de hviskende bregnene og over små bekker som sa klukk-klukk.
Til slutt kjente de den friske lukten av saltvann og lunkent sand. De var fremme ved den store Lagunen! Vannet glitret som sølv i måneskinnet. Barnaby smilte så bredt at de dype rynkene hans nesten forsvant. «Takk, lille Nova,» sa han med en stemme som hørtes ut som varm sand. «Du tok med deg himmelen ned til meg.»
Nova ga ham en god klem og strødde litt ekstra stjernestøv over lagunen før hun fløy opp mot skyene igjen. Hun hadde lært at selv om hun var en stjernepike, var lyset hennes aller finest når hun brukte det til å hjelpe en gammel venn med å finne veien hjem. Og slik gikk det til at Barnaby endelig kunne sove trygt, mens stjernekartet på bakken lyste svakt helt til solen sto opp.