Raccoon snek seg spent gjennom de eldgamle ruinene midt i skogen. I hånden holdt han sin trofaste, vridde trestav, og den grønne kappen flagret bak ham. Mellom mosegrodde steiner fant han en krukke dekket av mystiske tegn. Men da han rørte ved den, kom en høy sprekkelyd. En tykk, lilla tåke veltet ut og fylte hele skogbunnen. Plutselig føltes alt veldig merkelig, som om verden begynte å vokse seg kjempestor rundt ham.
Tåken trakk seg tilbake, men ingenting var som før. Raccoon så opp og gispet; gresstråene var nå høye som tårn, og et vanlig lønneblad falt ned fra himmelen som et gigantisk seil. Han hadde krympet! Han var ikke større enn en liten bille. Den lille krukken, som før fikk plass i labben hans, lå nå som et knust fjell foran ham mens den lilla røyken fortsatte å lekke ut.
Plutselig begynte bakken å riste. Dunk-dunk, dunk-dunk! Det hørtes ut som torden. Gjennom gresset så han to enorme, lodne søyler som trampet rett mot ham. Det var hjorten Skogstolt, som vanligvis var en rolig venn, men nå var hvert skritt han tok som et jordskjelv. Raccoon måtte kaste seg til siden for å ikke bli klemt flat av de tunge hovene. Verden hadde blitt et veldig farlig sted for en liten vaskebjørn.
Midt i kaoset møtte han ekornet Pil, som pilte rundt i panikk. «Vi er fortapt, Raccoon! Vi kommer til å bli tråkket på alle sammen!» skrek Pil med en stemme så tynn som en fløyte. Raccoon prøvde å roe henne ned, men en enorm regndråpe falt plutselig fra et blad over dem. Han hevet trestaven sin raskt, og et lite, glødende skjold beskyttet dem begge akkurat idet vannet traff bakken med et voldsomt plask.
Raccoon innså at han ikke bare kunne løpe og gjemme seg. Det var han som hadde rørt krukken, og det var hans ansvar å fikse det. Han så hvordan den lilla tåken krøp langs bakken og gjorde alt den berørte smått. Han måtte få tåken tilbake i krukken. «Pil, jeg trenger at du distraherer Skogstolt så han ikke tråkker på krukken!» ropte han. Med staven i et fast grep begynte han å klatre.
Han klatret opp en gigantisk, rød sopp for å få oversikt. Staven hans dirret av energi. Han forsto at han måtte bruke magien i treet til å fange tåken, ikke bare dytte den vekk. Han lukket øynene og fokuserte på de hvite prikkene på øret sitt, mens han svingte staven i en sirkel. En gyllen virvelvind startet ved tuppen av staven og begynte å suge til seg den lilla røyken.
Tåken kjempet imot, men Raccoon sto stødig på den glatte soppen. Han kanaliserte all sin vilje inn i krukken. Med et siste, kraftig støt fra staven ble all den lilla dampen sugd inn i sprekken, og Raccoon brukte en liten gnist av magi til å forsegle krukken for godt. I samme sekund lyste skogen opp i et blendende hvitt lys, og alt begynte å riste en siste gang.
Da lyset forsvant, sto Raccoon igjen i de gamle ruinene, stor og sterk som før. Skogstolt og Pil så på ham med store, beundrende øyne. Raccoon rettet på den grønne hetten sin og lente seg rolig mot den vridde trestaven sin mens solen gikk ned bak trærne. Han hadde lært at selv den minste eventyrer kan rette opp store feil hvis man har mot nok til å prøve.