Det var en gang en kjempefin kveld, og stuen var badet i et lys som lignet på flytende honning. Midt på gulvet sto Rex. Rex var ikke en helt vanlig dinosaur. Han hadde på seg en tykk genser med striper i himmelblått og sitrongult, og på de store føttene sine hadde han knallrøde joggesko med kjempelange skolisser. Squeak, squeak, sa skoene hver gang han tok et lite hopp.
Men hør... ser du hvem som sitter i sofaen? Det er Lillesøster. Hun skal egentlig sove, men beina hennes vil bare sprelle! Hun rører på tærne, vrir på nesa og har øyne så store som tefat. «Jeg er ikke trøtt!» sa hun med et lite gjesp. Rex visste akkurat hva som trengtes. Han skulle bygge verdens beste hule – en ordentlig sovehule!
«Bli med, Lillesøster!» sa Rex. Han begynte å samle sammen alt det myke han kunne finne. Han fant puter som føltes som store marshmallows. Puff! sa det da han kastet dem ned på gulvet. Han fant tepper som var så lette som skyer. Svisj! sa det i luften. Kan du hjelpe Rex å bære en pute? Bare en liten en? Sånn, ja!
Men å bygge en hule er ikke så lett når man er en stor T-Rex med korte armer. Rex prøvde å legge det aller største teppet over toppen, men – oisann! – teppet krøllet seg sammen og landet rett på hodet hans. Han så ut som et gående spøkelse! Lillesøster lo så hun rullet rundt på gulvet. «Prøv igjen, Rex!» ropte hun.
Rex måtte være veldig, veldig forsiktig. Han sto på tå i de røde joggeskoene sine. Squeak... sa det helt stille. Han brukte den store, sterke halen sin til å støtte opp den ene veggen, mens han brukte de korte armene til å dytte en stjerne-dyne over toppen. Det var som å bygge et fjell av kos. «Nesten ferdig nå,» hvisket Rex. «Bare en liten dytt til...»
Plutselig begynte Marshmallow-fjellet å skli! Rex holdt pusten. Lillesøster holdt pusten. Rex brukte nesa si og ga puten et lite puff tilbake på plass. Phjuuu! Det gikk bra. Hulen sto støtt som et fjell, mørk og god inni, og den luktet helt friskt av nyvaskede klær.
Lillesøster krabbet forsiktig inn. Hun fant en kjempesoft pute og la hodet ned. Rex krabbet halvveis inn han også – så mye som en dinosaur i stripete genser kan få plass til. Han tok av seg de store, røde joggeskoene så de ikke skulle lage mer lyd. Stillhet.
«Er du trøtt nå?» hvisket Rex. Lillesøster svarte ikke, hun bare pustet rolig. Ut og inn. Rex kjente at hans egne øyne også ble veldig tunge. Verden utenfor var stille, stjernene lyste på himmelen, og inne i hulen var alt trygt og godt. Og slik gikk det til at Rex og Lillesøster sovnet i verdens mykeste hule, begge to. Nattinatt.