I den solfylte hagen stod lille Ryu og så på pappa Peder som vannet de fargerike blomstene. Ryu ville så gjerne hjelpe til med den nye magien sin! Han viftet med hendene og ropte et trylleord. Men i stedet for en liten dusj, dukket det opp en liten, hvit og lodden sky rett over hodet hans.
Skyen fulgte etter Ryu overalt. Splisj, splæsj, drypp! Det regnet bare på Ryus knallblå hår. Han prøvde å hjelpe Peder med rosene, men den lille skyen var litt klumsete. Den traff pappa sine sko med et stort plask! Peder lo og begynte å løpe etter Ryu mellom blomstene. Tenk at en sky kan være så leken!
Ryu løp og lo mens skyen svevde tett bak ham. Splisj, splæsj, drypp! Han prøvde å fange den med hendene, men skyen var myk som bomull og spratt unna. Pappa Peder smilte og sa at magi alltid har sin egen vilje. Ryu var litt våt, men han følte seg veldig stolt over den lille vennen sin.
Nå var det tid for middag inne i det koselige huset. Ryu ble litt bekymret. Ville skyen bli ensom ute? Eller ville den lage sølepytter på kjøkkengulvet? Ryu så på de tørre potteplantene i vinduskarmen. Han fikk en kjempegod idé! Han trengte ikke å stoppe regnet, han måtte bare vise skyen hvor det trengtes mest.
Ryu ledet den lille skyen forsiktig fra blomst til blomst inne i stua. «Her, lille sky,» sa han med rolig stemme. Skyen ristet seg glad og vannet alle plantene helt perfekt. Pappa Peder klappet Ryu på skulderen. Den lille feilen hadde blitt til en kjempegod hjelper! Ryu følte seg varm og glad inni seg.
Da middagen var servert, var den lille skyen veldig trøtt etter alt arbeidet. Den la seg ned på vinduskarmen som en myk, hvit pute. Ryu og Peder spiste suppe mens de så på den sovende skyen. I kveld trengte ingen å vaske gulvet, for alle var mette, tørre og veldig lykkelige. For en magisk dag!