Det var en gang en stor og nydelig hund som het Trixi. Hun var en Berner sennenhund med pels så svart som natten, hvit som snø og brun som deilig sjokolade. Trixi hadde en liten bjelle av messing i halsbåndet sitt. Kan du høre den? Kling-klang, kling-klang! Hver gang hun hoppet bortover skogstien, sang bjellen en glad liten sang.
Trixi bodde i den Solglitrende Skogen. Hun var sterk som en liten bjørn, men så snill at selv sommerfuglene turte å lande på nesen hennes. Men vet du hva Trixi elsket aller mest? Hun elsket den kongelige postvognen! Det var en stor, flott vogn med gullhjul som fraktet glitrende brev med sølvstempel til alle i kongeriket.
En morgen, mens Trixi snuste på en lilla blomst, hørte hun en merkelig lyd. KNAKK! Og så... DUNK!
«Oi sann!» bjeffet Trixi lavt og la hodet på skakke. Hva kunne det være? Hun løp av sted så de lange ørene flagret. Der, midt i en dyp gjørmepøl, sto den vakre postvognen. Det ene gullhjulet hadde trillet langt inn i bregnene, og vognen sto helt skjevt. Postmennene, Gamle Barnaby og unge Pip, så veldig triste ut.
«Å nei og nei,» sa Barnaby. «De glitrende brevene til Månefestivalen må leveres før det blir mørkt, men vognen er altfor tung for oss!»
Trixi gikk forsiktig bort. Hun så på de blanke konvoluttene som lå strødd i gresset. Sniff, sniff! De luktet som stjernestøv og eventyr. Hun dultet borti Pip med den våte, svarte nesen sin. «Voff!» sa hun, som betyr: «Ikke vær lei dere, jeg skal hjelpe!»
Nå ble det travelt! Trixi brukte de sterke skuldrene sine. Barnaby og Pip tok tak. «Er dere klare?» spurte Barnaby. «En... to... TRE!»
Heisann... hopp! Heisann... hopp! Trixi tok i så musklene under den myke pelsen jobbet. Hun dro og hun skjøv mens labbene sto stødig i den våte jorda. Svisj! Med ett kjempe-dytt kom vognen opp av hullet!
Men hjulet manglet fortsatt. Hvor kunne det være? Trixi begynte å lete. Hun brukte den flinke nesen sin. Hun lette bak en stor stein, under en busk og... Der! Inne i de grønne bregnene lå gullhjulet og skinte. Trixi dyttet det forsiktig ut med nesen, helt til Pip fikk tak i det og satte det på plass. Klikk-klakk! Nå var vognen hel igjen.
«Du er en helt, Trixi!» ropte Pip og ga henne en god klem bak de myke ørene. Men vent litt... Trixi fant enda mer! Hun snuste opp tre glitrende brev som hadde gjemt seg i det høye gresset. Hun bar dem forsiktig i munnen og la dem i den lille vesken til Pip. Han klappet henne på den hvite stjernen hun hadde på brystet.
Postmennene var så glade at de inviterte Trixi til å gå foran vognen hele veien til byen. Og gjett om hun var stolt! Hun trippet av sted med halen som en stor, fjærlett vifte. Kling-klang, kling-klang! sa bjellen hennes.
Alle barna i byen kom ut for å se. De så den sterke hunden som hadde reddet posten. Trixi lærte at det er fint å være sterk, men det aller beste er å bruke styrken sin til å være en god venn. Og slik gikk det til at alle fikk brevene sine i tide til den store festen, og Trixi sovnet den kvelden som skogens aller snilleste lille kjempe.
Og snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.