Har du noen gang sett en skogsallv i en flyvende agurk? Nei, ikke det? Da må du høre nøye etter nå, for dette er historien om Twig og den mest bråkete, mest hoppende og absolutt grønneste bussturen i skogens historie.
Det var en glitrende morgen på Den sovende gressbakken. Twig, en bitteliten fyr med fletter av gress og en drakt av mose så myk at du bare vil kose med den, sto og pusset på den store løvetann-staven sin. Hele staven skinte! Plutselig hørte han en merkelig lyd. Bip-Bip-Bapp! Twig spisset de spisse ørene sine. Der, mellom to store bregner, kom en travel gjeng med maur marsjerende. I spissen gikk Kaptein Ant-tonio, en maur med en stemme så høy at man skulle tro han var tre meter høy, selv om han bare var på størrelse med et lite frø.
«Hils på 'Salat-Ekspressen'!» ropte Kaptein Ant-tonio og pekte stolt. Bak ham sto en lang, glinsende og helt uthult agurk. Den hadde hjul laget av gule blomsterblader og seter av mykt mose-dun. Tror du det er plass til mange maur i en agurk? Å, ja da! Flere enn du kan telle på begge hendene dine. Seks maur i mekanikerhjelmer laget av blader sto og hamret på agurken med små småstein. «Twig! Min venn!» ropte kapteinen. «Vil du bli med på jomfruturen vår gjennom furukongle-slalåmen?» Twig smilte. Han elsket nye eventyr, så han klatret inn bakerst med løvetann-staven sin og satte seg godt til rette.
Men så skjedde det noe ingen hadde planlagt. Som du kanskje vet, er morgen-dugg veldig glatt. Og en agurk er... vel, den er ganske glatt den også! Svisj! En liten dytt fra en ivrig maur var alt som skulle til. Agurk-bussen begynte å rulle. Først gikk det sakte. Rull... rull... Så gikk det litt raskere. Raskere... raskere... Og plutselig – SVOSJ! Agurk-bussen skjøt fart nedover bakken som en grønn rakett!
«Bremsene!» hylte Kaptein Ant-tonio mens alle hans seks små ben viftet vilt i luften. «Vi har glemt å installere bremsene!» Agurken hoppet over en rot – DUNK! – og spratt opp i luften – BOING! Twig så ut av vinduet mens vinden suste i gressflettene hans. Vroo-oom! De raste rett mot Borg, det store pinnsvinet som lå og sov midt i stien. Hvis de traff ham, ville det bli en veldig spiss og prikkete krasj! Kapteinen og maurene holdt hverandre rundt halsen og lukket øynene hardt. «Hjelp, vi blir agurksalat!» skrek de.
Twig visste at han måtte gjøre noe. Han stoppet ikke for å tenke, han bare handlet! Han reiste seg opp i den hoppende bussen, tok tak i sin trofaste løvetann-stav og stakk den ut av bakluka på agurken. Skrape-skrape-skrape! Han brukte den som et ror, akkurat som man styrer en båt. «Hold dere fast, gutter!» ropte Twig. Med et kraftig rykk i staven svingte agurken unna det sovende pinnsvinet i siste sekund. Svisj! De var så nær at maurene kunne kjenne lukten av Borg sin kveldsmatt, men de traff ham ikke.
Men bakken ble bare brattere! Nå kom furukongle-slalåmen. Store kongler lå overalt som gigantiske hindringer. Twig kjempet med staven. Sik-sak! Til venstre for en mosegrodd stein! Sik-sak! Til høyre for en veltet sopp! «Ho-ho!» lo Twig midt i alt kaoset. Det var jo faktisk litt gøy også, selv om magen kriblet som om han hadde drukket boblevann fra en duggdråpe. Men foran dem ble bakken til et stup. En ekte mose-klippe!
«Nå krasjer vi!» gråt maurene. Twig så på den store, hvite dunballen på toppen av staven sin. Han fikk en idè. Han snudde løvetann-staven og holdt den rett opp i luften, slik at den hvite frøballen fanget vinden. Puff! Plutselig virket frøene som en liten fallskjerm. Farten sakket ned. Sakte... roligere... s-o-o-o-f-t... Agurken svevde nesten over gresset før den landet med et mjukt Bum-puf! midt i en seng av lilla kløver.
Det ble helt stille. Så hørte man en liten lyd fra inni bussen. Knas. Alle maurene levde! De klatret ut, den ene mer i svime enn den andre. Kaptein Ant-tonio rettet på skipshatten sin. «Det der,» sa han og tørket svette fra pannen, «var den raskeste turen i historien!» Men da de så på den trofaste agurken sin, så de at den hadde fått noen sprekker. Den var blitt litt krøllete i kantene av all hoppingen.
«Vet dere hva?» sa Twig og lo mens han strøk på de myke moseklærne sine. «En knust agurk er kanskje ikke en god buss lenger, men den er en utmerket lunsj!» Og det hadde han helt rett i. Hele gjengen satte seg ned i kløveren og feiret at de var trygge ved å spise opp restene av Salat-Ekspressen. Kaptein Ant-tonio lovet at neste buss skulle ha minst fire bremser og kanskje en dør som ikke ramlet av. Og Twig? Han bare smilte, tok en bit av agurken og tenkte at verden er ganske fantastisk når man har en god løvetann-stav og venner som tør å rulle litt for fort. Og slik gikk det til at alt endte akkurat som det skulle, i en sky av løvetannfrø og latter.