Det var en veldig tåkete morgen på gården. Zoe sto ute i gresset, men hun kunne nesten ikke se sine egne brune støvler! Alt var hvitt og stille. Plutselig så Zoe noe skummelt ved gjerdet. Store, hvite kjemper sto helt stille i tåken. Var det spøkelser? Zoe kjente at hjertet banket litt fort.
Zoe ville vite hva de hvite figurene var. Hun tok et dypt pust og bestemte seg for å være modig. Hun satte den ene foten foran den andre. Steg, steg, steg. Jo nærmere hun kom, jo større virket det hvite spøkelset. «Er du et ekte spøkelse?» spurte Zoe med en liten stemme.
Zoe strakte ut hånden og rørte forsiktig ved det hvite. Det var ikke kaldt eller skummelt i det hele tatt! Det var mykt og litt klissete. Hun så nøye etter. Se der! Det var ikke et spøkelse, men et gammelt tre dekket av hundrevis av silkeaktige edderkoppspinn. Tåken hadde bare lurt henne.
Langs de tynne trådene hang det små, glitrende vanndråper. De lyste som små diamanter i den grå tåken. «Oi!» sa Zoe og smilte. De andre 'spøkelsene' var også bare trær som hadde pyntet seg. Det var ikke noe å være redd for. Tåken gjorde bare hagen om til et magisk slott.
Zoe løp hele veien tilbake til det varme huset. Inne på kjøkkenet sto Pappa og stekte pannekaker. Det luktet så godt! «Pappa, gjett hva jeg så!» ropte hun glad. Hun fortalte alt om spøkelsene som egentlig var trær. Pappa løftet henne opp og ga henne en god klem. Han var stolt av henne.
Zoe satte seg ved bordet og så ut av vinduet. Trærne der ute så ut som de hadde på seg skinnende pysjamas i tåken. De var hennes glitrende naboer. Hun tok en stor bit av pannekaken og følte seg veldig modig. Tenk at en tåkete dag kunne være så fin og spennende!