Det var en gang en liten jente som het Zoe. Zoe hadde hår som glitret som sølv, akkurat som fargen på en hvit kanin! Hun hadde på seg de tøffe snekkerbuksene sine og de gamle, brune støvlene som sa 'stomp, stomp, stomp' når hun gikk på det knirkete låvegulvet. I lommen hadde hun en helt spesiell ting. Det var en lommelykt. Klikk! sa lommelykten. Kan du si klikk?
Ute begynte solen å legge seg for å sove, og inne i den store låven ble det mørkt og koselig. Det luktet deilig av tørt gress og kanskje litt trøtte høner. Zoe ville vite hvordan lyset fungerte. Hun holdt lommelykten opp mot den store, gamle treveggen. Lyset laget en stor, lys sirkel. Boing! Der var en lysflekk! Men Zoe var en liten forsker, og hun visste at der det er lys, der må det også finnes skygger.
Zoe holdt hendene sine foran lyset. Hun bøyde fingrene sine og vips! Plutselig så hun en kanin på veggen. En stor, svingete skyggekanin med kjempelange ører. Men vet du hva som var det merkeligste? Skyggekaninen begynte å røre på seg! Shup-shup! sa det i luften da de lange skyggeørene vrikket på seg. Zoe lo så hun ristet. Kaninen vrikket på nesen, og så gjorde Zoe det samme. Rynk, rynk på nesen!
Så begynte kaninen å hoppe. Svisj! Den hoppet over en gammel rive. Hopp! Den landet på en stor høyball. Zoe løp etter med lommelykten sin. Skoene hennes sa 'tramp, tramp, tramp'. Hun lyste her og hun lyste der, og skyggekaninen lekte gjemsel bak en bøtte. Det var så morsomt at de trøtte hønene våknet og sa 'klukk-klukk?' mens de lurte på hva all denne hoppingen var for noe.
Zoe merket at når hun beveget hendene fort, så danset kaninen fort. Når hun beveget seg sakte, så snek kaninen seg av sted på tå. Hun var en ekte lys-tryller! Skyggekaninen ble hennes aller beste venn i kveldsmørket. Den var myk som mørket og rask som tanken. De lekte helt til Zoe begynte å gjespe en stor, lang gjesp. Kan du gjespe like smaskende som Zoe?
Til slutt satte Zoe seg ned på det myke høyet. Hun tittet på skyggekaninen en siste gang. Den vrikket takknemlig på de store ørene sine. Zoe smilte, for hun visste at hun alltid kunne lage en venn så lenge hun hadde litt lys og litt fantasi. Klikk! sa lommelykten igjen, og lyset sovnet. Hele låven ble stille og rolig. Og slik gikk det til at lille Zoe og skyggekaninen fant roen, helt klare for å drømme om nye eventyr i morgen. Nattinatt, lille forsker.