Det var en gang en jente som het Zoe. Hun var syv år gammel, hadde hår hvitt som løvetannfnupp og gikk alltid i solide snekkerbukser av dongeri. Zoe bodde på en gård der gresset luktet søtt av kløver og solen alltid virket å ha det travelt med å male fregner på den lille nesa hennes. Er du klar for å høre hva som skjedde en helt vanlig tirsdag?
Zoe sto borte ved gjerdet og svingte en hammer. Pakk-pakk-pakk! Hun var flink med hendene sine. I den dype lommen på snekkerbuksa hadde hun en gammel, bulkete radio. Plutselig begynte den å riste. Sprak! Sprak! Pip! En stemme som hørtes ut som en blanding av en fløyte og en boblemaskin ropte: «Hallo? Er det en Champion der ute? Vi trenger en Legendarisk Bakspiller!» Zoe stoppet opp og myste mot radioen. «Jeg er Zoe,» svarte hun inn i høyttaleren. «Og jeg kan svinge en hammer, teller det?»
Det viste seg at stemmen tilhørte Kaptein Bleep fra den Galaktiske Banestasjonen. Stakkars Bleep og mannskapet hans var midt i en enorm interstellat tennisturnering mot de slemme Skypiratene. Men det var et problem. Et ganske stort et! Kaptein Bleep hadde fire armer og tre ben, og hver gang han prøvde å slå ballen, snublet han i sine egne føtter. Dunk, krash, boms! «Hjelp oss, Zoe!» tryglet han. «Hvis vi taper, tar Skypiratene alle stjerneskuddene våre!»
Zoe nølte ikke et sekund. Hun dro frem det gule lommetørkleet sitt og pusset radioskjermen til den glimtet. Radioen lyste opp i et blått, magisk lys som koblet gården sammen med verdensrommet. «Greit, Kaptein!» ropte hun og nappet med seg en flat fjøl som så ut akkurat som en racket. «Gjør som meg! En-to-tre, sving!»
Oppe i verdensrommet, på en bane laget av lysende neon, begynte de merkelige romvesenene å herme etter Zoe. Men Skypiratene var lumske. De brukte «Tyngdekraft-triks»! Ballen fløy ikke rett; den hoppet opp, ned og snurret rundt som en forvirret bie. Svisj! Swoosh! Romvesenene til Kaptein Bleep ble helt svimle. «Vi klarer det ikke!» pep de. Vet du hva Zoe gjorde da? Hun begynte å nynne på en gammel arbeidssang fra gården. Trampe-klappe-svinge! Trampe-klappe-svinge!
«Finn rytmen!» ropte Zoe gjennom radioen. Hun brukte fjøla si og slo til en usynlig ball akkurat i takt med sangen. Fra jorda sendte hun all energien sin opp til stasjonene. Mannskapet i verdensrommet begynte å danse. De glemte at de hadde for mange ben, og plutselig beveget de seg som én stor, glitrende maskin. BAM! Kaptein Bleep traff ballen så hardt at den lyste som en komet.
Stillingen var helt lik. Det var siste poeng. Skypiratene så sinte ut og forberedte et superskudd som luktet brent popcorn. Kaptein Bleep skalv på alle fire hendene sine. Da visste Zoe nøyaktig hva hun skulle si. «Ikke tenk på poengene, Bleep. Bare se for deg at vi leker på en sommereng. Det er bare en ball og deg. Pust inn… og SLÅ!»
Med et kjempehøyt KABOM! traff Kaptein Bleep ballen midt i krysset. Den suste forbi de forbausede Skypiratene og rett inn i mål. De vant! Den gylne komet-pokalen dukket opp på skjermen til Zoe, og radioen eksploderte i en symfoni av lykkelige pip-bop-dudeli-du!
«Takk, Zoe!» sa Kaptein Bleep, og stemmen hans var varm nå. «Du er kanskje liten, men du har hjertet til en kjempe.» Radioen ble stille, lyset sluknet, og Zoe sto igjen i den stille kveldsmaten på gården. Katten hennes så på henne med store øyne, som om den lurte på hvorfor hun akkurat hadde tennistrent med verdensrommet.
Zoe tørket svetten fra pannen, la den gamle radioen forsiktig tilbake i lommen og plukket opp hammeren sin. Hun så opp mot de første stjernene som begynte å blinke på himmelen. Var det bare innbildning, eller blunket en av de stjernene litt ekstra til henne? Og slik gikk det til at en liten jente i snekkerbukser reddet en hel galakse, bare ved hjelp av litt rytme, en gammel radio og et veldig godt bakslag.